ved Jayaram V
Reinkarnasjon (punarjanma) eller gjenfødelse er et viktig konsept i Hinduismen, Buddhismen og Jainismen. Det er en integrert del av frigjøringsteologi av disse religionene, som deler en lang og felles histroy som de alle sin opprinnelse i de Indiske subkontinentet og påvirket hverandre. Selv om disse tre dele noen vanlige oppfatninger om gjenfødelse, de skiller seg fundamentalt i noen aspekter., I den følgende diskusjonen presenterer vi stor tro forbundet med emnet reinkarnasjon i henhold til Indiske Vediske tro.
Gjenfødelse eller reinkarnasjon betyr
Reinkarnasjon er også kjent som sjelevandring av sjeler eller reise sjeler fra ett liv til et annet, og en kropp til en annen. Ifølge Hinduistisk teorier om reinkarnasjon, individuelle sjeler gjenfødsel gjentatte ganger og passere gjennom mange sykluser av fødsler og dødsfall, og bor i en rekke organer, som de utvikler seg fra enkel organisme til complext vesener og til slutt inn i mennesker., De prosessen med reinkarnasjon slutter når de de oppnå fullkommenhet i kroppen og oppnå frigjøring. Før de blir frigjort fra syklusen av fødsler og dødsfall, de lever på jorden i lang tid. Reinkarnasjon muliggjør gradvis progresjon av sjeler fra uvitenhet til kunnskap, usannhet til sannheten, mørke til lys, og døden til udødelighet. Det gir en mulighet til å sjeler til å starte på nytt på veien til frigjøring til å bruke erfaringene i tidligere liv og arbeid for sin frigjøring.,
Død og reinkarnasjon
Ifølge Hinduistisk tro den materielle verden er en personifisering av Dødens Herre, kjent som Kala (Tid). Død sluker alt i denne verden. Alle levende vesen og objekt i denne verden er mat til Døden. Mennesker er fanget i mellom sliping tenner av denne store fortæreren og ingen kan unnslippe hans sulten kjefter. Død innslag og ødelegger alt i objektet verden når dens tid kommer. Men, det kan ikke røre den enkelte Selv som er udødelig og uforgjengelig. Døden er for den fysiske kroppen., Sjelen forblir intakt og slippes ut fra kroppen for å ta fødsel igjen.
reinkarnasjon sjel i kroppen
Hver sjel er innhyllet inne i et felt (kroppen) består av komponentene (tattvas) av Natur og gjennomsyret med påvirkning av gunas, nemlig sattva, rajas og tamas. Disse tre kvalitetene er ansvarlig for vår tenkning og handlinger. I kroppen, sjelen forblir vitne bevissthet. Det gjør ikke foreta noen endringer, men det er omgitt av forurensninger i sinnet og kroppen. Sjelens refleksjon i kvaliteter er egoet., Det forutsetter at sjelen sin identitet og fungerer i henhold til sin dominerende lyster, som er forårsaket av den dominerende gunas til stede i kroppen. Under deres innflytelse egoet eller den blir (jiva) blir knyttet til objekter i verden og erfaringer attraksjon og aversjon. Siden ego er en refleksjon av den selv ikke ekte, og siden den fungerer i henhold til begjær og klamring, det lever i desire-ridd handlinger og blir gjenstand for konsekvensene av sine handlinger. Dette er karma., Som vesener samler karma kontinuerlig, de er bundet til syklus av fødsler og fortsette sin jordiske tilværelse fødsel etter fødselen.
De viktigste årsakene til reinkarnasjon
sjelene er bundet til syklus av fødsler og dødsfall, hovedsakelig på grunn av lyster og begjær,-ridd handlinger. Skriftene identifisere tre viktigste årsakene til gjenfødelse og lidelse for sjelene i den jordiske verden, nemlig egoisme (anava), vedlegg (pasas) og illusjon (maya). Anava betyr atomicity eller følelsen av å være liten, forskjellig og atskilt fra resten av skaperverket., Det står for egoisme, beingness eller individualitet, som er ansvarlig for egoisme, dualitet, og ønsker-ridd handlinger. Vedlegg er båndene danner vi med gjenstander og mennesker i verden. De holder oss nede og hindre oss fra å oppnå fullstendig frihet fra hold av Naturen. Vrangforestilling eller maya er tvil om det uvirkelige for ekte og virkelig for uvirkelig. Ett eksempel er å tro at kropp og sinn er den selv, og den objektive verden er ekte. I virkeligheten, begge er ubestandige og uvirkelig. Den vrangforestilling hindrer oss fra å vite sannheten, og å finne sannheten., Disse tre urenheter produsere karma og binde sjelene til syklus av fødsler og dødsfall.
Hvordan sjelen ut av kroppen
Ifølge Upanishads når en person er i ferd med å dø, hans sanser er trukket inn i sinnet, sinnet i pusten. Pust (pranas), sammen med den subtile sansene (devas) deretter samles rundt sjeler og angi den subtile hjerte som er koblet til hele kroppen gjennom ulike energi-tv kalt nadis og nerve sentre., På denne tilstanden sjelen bærer med seg en liten rest av sinnet (karana citta) bestående av dominerende ønsker, behov og tendenser som latent visninger (samskaras). De blir blåkopi for sjelen ‘ s neste fødsel. I sluttfasen når personen blir helt bevisstløs og mister synet av alt, sjelen sammen med åndedrag, den subtile forstand, er den subtile kropp og den gjenværende sinn reiser oppover fra hjertet gjennom den oppadgående puste kanal (Udana) og når hodet regionen., Det gjennom en liten åpning i skallen, det slipper ut i luften, og når mid-regionen (antariksha). Når sjelen forlater kroppen, blir den personen livløs. Kroppen er så kremert og dens elementer (mahabhutas) tilbake til elementene.
reisen av sjelen til den neste verden
Ved å forlate kroppen, avtroppende sjel sammen med restene av den subtile kropper, vil den gjenværende karma (karana citta), pust (prana) og guddommeligheter (subtile sansene) stige inn midregion (antariksha) styrt av Vayu, vinden gud., Det, pust og guddommeligheter separat fra sjelen og gå inn på deres respektive sfære. Sjelen med øvrige deler reiser til forfedrenes verden ligger i månen. Fra det de stige enda høyere, avhengig av deres karma. Den gamle vers fra Vedaene tyder på at akkurat som mennesker bruker dyr som mat, gudene bruke mennesker, som går inn i den gamle verden, som mat. De beiter på deres astrale kropper og i prosessen renser en del av deres karma. Banen som de reiser er kjent som banen til forfedre (Pitrayana) eller den sørlige banen (Dakshinayana)., Denne banen er forklart i flere Upanishads, inkludert de eldste, nemlig Chandogya og Brihadaranyaka Upanishads. Følgende verset er sitert fra Brihadaranyaka Upanishad (6.2.16), noe som forklarer reisen i noen detalj: «Nå, de som vinner verdener ved å ofre, nestekjærlighet og nøysomhet de passere inn røyken fra røyken i natt, fra natt i to uker av den minkende månen, fra fjorten dager av den minkende månen i seks måneder der solen filer sørover fra disse månedene inn i verden av forfedre, fra verden av forfedrene til månen.,»En lignende idé er presentert i følgende vers fra Chandogya Upanishad (5.10.3): «Men de som lever i landsbyer, som praktiserer ofre for å oppfylle sine ønsker og hengi seg i handlinger av offentlig godt og veldedighet, de går inn røyk fra røyk til kveld, fra natt til mørkere fjorten dager, fra mørkere fjorten dager for de seks månedene som solen beveger seg sørover.,
sjelens eksistens i forfedrenes verden
Det samme vers fra Brihadaranyaka Upanishad nevnt ovenfor beskriver eksistensen av sjeler i forfedrenes verden: «Ved å nå månen, blir de mat. Det gudene liker dem, akkurat som prester nyte drikke i Soma ser på månen og voks avta.»Røyken som er nevnt her betegner urenhet rundt sjel. Når sjelen er innhyllet i urenheter, går den inn i en urene verden. Forfedrenes verden er bedre enn den jordiske verden, fordi sjelene nyte en bedre eksistens i denne verden., Men, det er fortsatt et urent verden, i forhold til den verden av Solen. I månen har du lys, men det er ikke så lyse eller ren som solen. I tillegg, månen er underlagt avtagende og voksing. Derfor er det ikke permanent heller. Det, den glede av sjeler er lik den glede av husdyrene vi holder i våre gårder. I forhold til dyr i naturen, gården dyr får mat, vann, husly og beskyttelse mot skade. Likevel, de blir tatt vare på fordi de gir oss med mat som melk, ghee, og til og med kjøtt. For guder, mennesker tjene det samme formål., I den gamle verden, blir de mat til gudene. Deres astrale kropper blir gradvis slitt av, som guder fø på dem og rense dem delvis ved å kvitte dem av noen av urenheter. Også de svake som sine etterkommere har en tendens til å glemme dem, eller overse dem uten å tilby rituell mat. Når maten er tilbudt rituelt til forfedre, bruker de som tilbyr å bygge deres astrale kropper. Når de tilbud opphøre, de svake, og etter hvert falle av forfedrenes verden.,
gå tilbake og gjenfødelse av sjelen
etter Som tiden går i den gamle verden, de sjeler som mister sine subtile kropper, delvis fordi de er fortært av gudene, og dels fordi de ikke får nok næring fra deres etterkommere som bor på jorden. Ved å tjene gudene, de også eksos del av deres urenheter og syndige karma. Når de mister sine kropper, og det er tid for sjeler å komme tilbake til jorden. I den avsluttende delen av verset den Brihadaranyaka Upanishad beskriver retur reise. «Ved å nå månen, blir de mat., Det gudene liker dem, akkurat som prester nyte drikke i Soma ser på månen og voks avta. Når slutter de kommer inn i rommet, fra plass til luft, fra luft til regn, fra regn til jorden. Da de igjen som tilbys i brann av mannen, og derfra inn i elden av en kvinne, slik at de kan gå igjen til andre verdener. Dermed, de fortsetter å rotere.»Når sjelen faller ned på jorden, de går inn i plantene gjennom vann. Noen av plantene blir spist av dyr. Når både planter og dyr er fortært av menn, de blir en del av deres sæd., Dette er forklart i Chandogya Upanishad (5.10.5-7): «Det på, utmattende rikdom av deres karma, de kommer tilbake igjen, av samme bane som de går, til område, og fra sted til luft. Etter å ha blitt luft, de blir røyk, og etter å ha blitt røyk, de blir tåke. Etter å ha blitt tåke, de blir til skyer, etter å ha blitt skyer, de regnet ned. Så de er født som planter ris, mais og planter, som urter og trær, som sesamfrø og bean planter. Herfra på deres flukt blir vanskelig. For den som person kan spise mat, og avler avkom, han heretter blir det gjerne til ham., De hvis opptreden var hyggelig, vil oppnå hyggelig livmor, for eksempel livmorene av Brahmanas, Kshatriyas, eller Vaisyas; og de som atferd var onde, vil oppnå livmorene av den onde og urene seg.»
Andre Vediske tro forbundet med gjenfødelse
Upanishads presentere flere alternativer som er tilgjengelige for sjelene etter sin avgang fra her. Reisen til den gamle verden er de mest dominerende idé. Men de tyder også på at noen sjeler kan reise til world of gods alene og bo der. For eksempel Brihadaranyaka Upanishad (1.5.,16) erklærer at den menneskelige liv er innhentet av sønn, den forfedrenes verden ved oppofrende handlinger og den verden av guder av kunnskap alene. Ideen om at menneskets liv er bare mulig gjennom sønn er basert på den tidlige Vediske tro på at et menneske er født igjen på jorden gjennom sin egen sønn. Før sin død en far går sin kunnskap og navnet til hans sønn gjennom en overføring seremoni. Etter døden, og etter å ha kommet tilbake fra forfedrenes himmelen, går han sin sønn gjennom vann og blir født igjen som sin sønn. Den kunnskap han døde før sin død, han gjenvinner igjen fra hans sønn., Tradisjonen dermed fortsetter som hans sønn, som nå er hans far, er født igjen gjennom ham. Den Kaushitaki Upanishad (1.2) tyder på at de som går fra her gå til månen. I den lyse halvdel av månen månen avtaler med dem kjærlig, men i den mørke halvdel av månen sender dem tilbake igjen. Når en avgang sjel når månen, det ber ham noen spørsmål. Hvis han svarer riktig, han er lov til å bo., Ellers er han å vende tilbake til jorden for å bli født «igjen som ormen, eller som et insekt, eller som en fisk, eller som en fugl, eller som en løve, eller som et villsvin, eller som en slange, eller som en tiger, eller som en person eller som noen andre i ulike, forskjellige steder, i henhold til hans gjerninger, og i henhold til sin kunnskap.»
Eksistens i helvete
Vedaene tyder på at de som begår alvorlig synder ikke gå til den gamle verden. I stedet går de til den verden som eksisterer under jorden, hvor de kommer til å ta fødsel som ormer, insekter og dyr., I Puranas konseptet ble videre utarbeidet for å foreslå at syndere gikk til helvete styrt av Yama, Dødens Herre, som er nevnt i Katha Upanishad, som en god lærer og personifiseringen av rettferdighet. Yama er ikke en demon, men en gud som representerer det beste av guddommelige kvaliteter. Han straffer sjeler i henhold til deres gjerninger. The Garuda Purana beskriver de ulike brutal straff meted ut til ulike syndere., Epos og Puranas tyder også på at de som karma er en blanding av gode og dårlige gjerninger, kan også gå til helvete å tilbringe en gang det gjennomgår straff før de sendes til himmelen av guder eller til den gamle verden.
Flere himler og helveter
Hinduistisk kosmologi utviklet en stor grad av kompleksitet av den tiden de store Puranas ble komponert, sannsynligvis på grunn av påvirkning av Jainismen og Buddhismen. Den Puranas snakker av ikke bare én, men syv himlene og syv helveter med jorden står i mellom., Bortsett fra disse, er det himmelen av Vishnu, kjent som Vaikuntha, himmelen av Shiva kjent som Kailasa, og himmelen av Brahma kjent som Brahmaloka. Dette er høyere enn den verden av Indra. Høyest av alle himmelen er en verden av Brahman, hvor immortals å leve for alltid og aldri blir gjenfødt igjen. De som rense deres karma, og oppnå frigjøring gå til denne himmelen. Vaishnavas og Saivites som tilber Vishnu og Shiva som Brahman, når det gjelder sine verdener, Vaikuntha og Kailasa, som den høyeste himmel og den verden av Brahman.
Er det mulig å unngå gjenfødelse?,
svaret På dette spørsmålet er bekreftende. Det er mulig å flykte fra syklusen av fødsler og oppnå frigjøring gjennom selv-realisering. For at man har til å praktisere forsakelse, dyrke dyder, utføre obligatoriske arbeidsoppgaver uselvisk, overgivelse til Gud og lede et eksemplarisk liv pursing den høyeste kunnskap, fikse deres sinn helt på Selvet eller det Øverste Selv. De som fyller sinn og organer med renhet (sattva) kvalifiserer for å oppnå frigjøring., Den Upanishad beskrive banen der disse udødelige sjeler reise som vei av gudene (Devayana) eller den nordlige banen. Mennesker som oppnår frigjøring er alltid frigjort fra jordelivet. De kan bli fremtiden guder, men ikke tilbake til jorden.
Hva er forskjellen mellom reinkarnasjon og inkarnasjonen?
Inkarnasjon (avatar) betyr at en manifestasjon av Gud (Isvara) på jorden i en fysisk form som et levende vesen, menneske eller dyr. Reinkarnasjon betyr gjenfødelse av den enkelte sjeler på jorden., Ifølge Hinduismen er formålet med en inkarnasjon av Gud, er bevaring av Dharma og videreføring av verdener og deres rekkefølge og regularitet. Formålet med gjenfødelse eller reinkarnasjon er også videreføring av obligatoriske plikter (Dharma) og bevaring av den sosiale, moralske og world order. En inkarnasjon er en egenrådige guddommelige lov. Reinkarnasjon av en sjel som skjer på grunn av karma og tidligere liv visninger. Det er ikke en forsettlig handling, men en konsekvens av tidligere desire-ridd handling. Det antas at bare Vishnu, bevarer, inkarnerer på jorden., Men, noen av inkarnasjoner som tilskrives Vishnu nå var opprinnelig knyttet til Brahma. Den Puranas beskrive ni inkarnasjoner av Vishnu så langt. Den tiende man vil skje i fremtiden på slutten av Kaliyuga, når Vishnu manifesterer seg som Kalki og ødelegge alle onde vesener.