Dramaturgical perspektiv ble innført i sosiologi i 1959 av Erving Goffman i hans bok «The Presentation of Self in Everyday Life». Erving Goffman studerte interaksjoner som finner sted i samfunnet på mikro-nivå. Han tok dette perspektivet fra teater, han bruker teater som en metafor for å representere hvordan folk oppfører seg i samfunnet og representerer seg selv., Han bruker metaforen, i denne metafor på mennesker som er aktører og samfunnet er en scene, de individer som samhandler med hverandre, som skuespiller exchange dialog, de er å bli styrt av normer og verdier som de følger som medlemmer av samfunnet.
Som de har å holde seg til den retning, skuespillerne hele tiden engasjere seg i det som er kalt «Impression Management», dette er når folk prøver å kontrollere det inntrykk av at andre har av dem. De har visse mål i tankene i henhold til hvor de vil oppføre seg., Atferden presentert i et slikt tilfelle er det en som vil være akseptabelt av den som vi ønsker å gi et inntrykk. E. g. når vi går for et intervju, vil vi legge på formelle klær, og vi er tilbøyelige til å være på vårt beste atferd.
Dette bringer oss til begrepet foran scenen selv og backstage selv. Disse er de to måtene som vi presenterer oss selv i samfunnet. foran scenen selv er de selv som vi sannsynligvis til å vise til verden., Dette er jo selv at vi er til stede når vi går ut av våre kjente omgivelser, når vi samhandler med personer som vi ennå ikke er komfortabel med, dette er mennesker vi ikke kjenner. Dette er vårt inntrykk ledelse kommer inn i bildet, vi vanligvis pleier å sette ut atferd som vil være lett akseptert av folk i samfunnet, f.eks. når vi kan møte våre venn foreldre for første gang, er det sannsynlig at vi ville ønske for dem å tenke på oss som «det gode selskap» for deres barn, så vi kan ikke misbruk eller snakke i samme tone som vi snakker med våre venner i, kan vi ikke drikke eller røyke., På samme måte, når vi begynner å arbeide, kan vi ønsker å skape et godt første inntrykk blant våre kolleger og våre overordnede, og dermed kan vi handle deretter, ved ivrig å gjøre noe arbeid som kan bli gitt til oss, og ikke utsette ting.
På den annen side, backstage selv refererer til det aspektet av selv som vi virkelig er, dette selv om vi er i miljøet som vi er komfortable med. Her er vi akseptert, folk kjenner oss for hvem vi er, og det er ikke behov for noen slags inntrykk av bygningen. E. g., når vi er sammen med våre venner vi oppføre seg på en mer avslappet måte, vi kan være komfortable med å bruke språket som ellers ville anses som fornærmende. Vi er av scenen, uobserverte og dermed mer avslappet. Scenen dermed blir en metafor hvor vi handle på måter som tilfredsstiller vårt behov for å bli akseptert i samfunnet.